I år feirer Women Travellers´Club 30 år! I dette innlegget forteller medgrunnleggerne Nora Weyer-Larsen og Unn Snilsberg om hvordan det hele startet.
Jeg ble spurt av vennegjengen til Unn Snilsberg om å arrangere en
fottur i Nepal siden jeg hadde vært der flere ganger og var ganske
godt kjent. Våren 1987 fløy vi fra Kathmandu til Lukla, verdens farligste flyplass blir den kalt. Den gang bare en humpete grusbane, i dag asfaltert og fortsatt farlig.
Vi var 12 i gruppen og Nanne Mørkholm, Liv Nansen, Unn Snilsberg og
jeg ble etterhvert de som startet WTC. Nanne var vår trampesjef i mange år, men dessverre gikk hun bort så altfor tidlig. Liv traff en kjekk mann og flyttet til Senja.
Turen gikk strålende, vi bodde på lodger som var langt enklere enn dagens. I Namche Bazar akklimatiserte vi oss og benyttet dagen til å gå til Kumjung der vi besøkte den første skolen som Edmund Hillary bygde for sherpafolket. Målet vårt var Tengboche Gompa som ligger på stien inn til Everest Base Camp. Heldige var vi som fikk besøke det gamle og vakre klosteret før det noen år senere brant ned til grunnen.
På vei tilbake gikk vi en dagstur til den lille landsbyen Thame, engang viktig for salthandelen med Tibet. Førstemann på Everest, Tenzin Norgay, kommer derfra og det gjør også Ang Rita Sherpa som har vært på Everest 11 ganger og Appa Sherpa med 21 ganger på den høyeste toppen. Men det var senere. Vi besøkte også Thame Gompa, et av de eldste klostrene i området.
I gruppen vår var Henning Øverås som var medlem av herrenes Travellers Club. Han mente absolutt at vi damene måtte starte vår egen klubb. Han ble som besatt av sitt forslag og ga seg ikke. Til slutt ble vi regelrett tvunget til det. Noen år senere, mandag 22 november 1993 hadde vi stiftelsesmøte hjemme hos Unn i Ingar Nielsensvei. Tilstede var Unn Snilsberg, Nanne Mørkholm, Liv Nansen, Nora Weyer-Larsen og Henning, som endelig kunne hjelpe oss i gang.
Gorm Lund designet vår fine logo som funker like bra i dag.
Vi, Unn og jeg er stolte og glade over at klubben vår fremdeles lever.
Jeg må også nevne at min sherpavenninne, Pasang, var med oss på
trekkingturen. Gruppen sponset skolegang i mange år til hennes tre barn. Datteren, Lhamo, ville bli lege, vi fortsatte sponsingen mens hun
studerte i Russland. Senere tok hun doktorgrad ved Universitet i Oslo
og arbeider nå med kvinnehelse i Nepal.
Henning var også pådriver for å hjelpe frem flere flinke jenter fra
Nepal. Lhamo og Henning fant to jenter med tibetansk bakgrunn som en gruppe fra herre-klubben sponset i flere år til jentene gikk ut av
vidregående skole. Ang Tshering, den eldste sønnen til Pasang er har blitt en av Nepals mest ettertrakte kunstnere. Etter endt skolegang gikk han i lære hos faren sin som er thankamaler. Etterhvert har han utviklet den tradisjonelle stilen til et moderne og spennende uttrykk. Hans kunst var blant annet med på fjorårets Bienale i Venezia. Yngstemann, Palden, ble munk. I dag foreleser han om buddhisme.
